Rundt Haveråsen i Vestmarka

Sandvika-Store Sandungen-Rudsmyrhytta-Sandvika (28 km)

Krevende parti fra Damvann ned til Rudsmyrhytta.

FAKTABOKS

• GPS spor: https://ridewithgps.com/routes/47983188
• Start/stopp: Sandvika
• Vanskelighetsgrad: Krevende tur
• Egnet sykkel: MTB eller fulldemper med brede dekk

Turen starter i Sandvika og en sykler om Jong, deretter videre på Tanumveien, Vestmarkveien opp til parkeringsplassen på Franskleiv. Du følger asfaltveien opp til Store Sandungen. Fra Store Sandungen følger du skilting til Solli.

Etter ca 500 meter langs Store Sandungen tar du inn på grusvei merket Haveråsen, Damvann. Det er en slak stigning oppover mot Damvann. Jeg fant dessverre ingen skilting for sykkel, men for ski. På kartet er dette merket «Kvienleina». Traséen går i en sti, skiløype med små myrpartier og bekker. Det er mye stein i nedkjøringene mot Rudsmyrhytta.

Kvienleina er en av de mange stiene i Vestmarka. Den er kjent for å være en flott tursti som gir en god naturopplevelse. Stien går gjennom variert terreng og er populær blant turgåere som ønsker å oppleve den vakre naturen i området.

For en god stisyklist er det fullt mulig å sykle, andre bør trille dette partiet på ca 1,2 km.

Fra Rudsmyrhytta er det grusvei tilbake til Franskleiv.

Fra Franskleiv er det nedkjøring på asfalt tilbake til Sandvika.

TORVSTRØDRIFT

Ved Store Sandungen har Asker og Bærum Historielag satt opp en torvtørkehus med en informasjonstavle:

I 1917 og 1918 kjøpte Bærum kommune Vøyen gård med skogområdet Gupumarka. Kommunens skogadministrasjon satte straks i gang tømmer- og vedhugst, grøfting av myrer, veibygging, koiebygging og annen form for skogskjøtsel. Da kommunen kjøpte Gupumarka, var skogen sterkt uthugget. I de første årene ble det derfor hovedsakelig drevet med vedhugst. I Gupumarka er det ganske store myrområder, hvor Semsmåsan, Jongsmyr, Rudsmyr og Tranbymyr er de største.

I 1938 startet kommunen med torvstrødrift dvs. skjæring og tørking av torv. Noen fagfolk fra Ringsaker ble leid inn for å sette det hele i gang. Her på Semsmåsan ble det i 1938 satt opp 20 torvtørkehus, og det ble skåret 500 kvadratmeter torv. Året etter ble det bygget 12 torvtørkehus på Tranbymyra. Torven ble på sommerstid stukket med spesielle langbladete spader, satt opp i rauk til fortørking og senere stablet inn i torvtørkehusene. Fridtjof Ahlqvist på Furuholmen var den kommunalt ansatte torvskjæreren. Han skar torv fra 1938 til 1952.

På vinterføre ble torven kjørt på slede til de enkelte gårdene som rev den opp selv på en spesiell maskin til strø i stall og fjøs. En slik torvriver er tatt vare på på Øvre Ringi gård. Ved bruk av torvstrø tok man vare på gjødselen på en utmerket måte. Gjødsel er en viktig ressurs, og gjødselhåndtering og -bruk har alltid vært en av nøkkelfaktorene i landbruket. Øvre Ringi gård skar torv fra tidlig i århundret til og med sist krig ved Tjennshaugputten på Ramsås.

I 1899 stiftet Askerbøndene Asker Torvstrøselskab. Tross mange planer og mye diskusjon ble det ikke noen kommunal torvstrødrift i Asker. Under krigen kjøpte Askerbøndene torvstrø fra Bærums kommunale drift på Semsmåsan. Etter krigen skar Askerbøndene torv på Tveitermåsan, og det ble satt opp 20-30 torvtørkehus der. Etter hvert gikk bøndene over fra melk- til kornproduksjon og behovet for torvstrø ble borte. Dette medførte at torvtørkehusene som sto her i Vestmarka etter hvert forsvant. Noen ble revet, andre overlatt til naturens gang.

For at denne viktige næringen ikke skulle gå i glemmeboken, tok Asker og Bærum Historielag i 1994 initiativ til å reise en kopi av de opprinnelige husene som sto her. Et nytt torvtørkehus ble satt opp av en energisk dugnadsgjeng hvis initialer du finner på vestsiden av bygget.

Mange år på den værharde myra satte etter hvert sitt preg på torvtørkehuset og det ble behov for en rehabilitering. I løpet av sommeren 2020 gjennomførte en ny dugnadsgruppe fra Asker og Bærum Historielag et omfattende restaureringsarbeid. Resultatet ble et torvtørkehus som fremstår som tilnærmet nytt. Det er vårt håp at huset også i fremtiden vil bli ivaretatt som et minne om den viktige ressursen og binæringen torven var for mange gårder i Asker og Bærum.